En dialekt

Kristiansandsdialekten:
Kristiansandsdialekten har mange kjennetegn, og man kan lett høre når en person er derfra.

Høytone:

I Kristiansand har de høytone. Det vil si at de etter trykket på stavelsen går opp, som i ordet forskjell, der ligger trykket på for- og de går ned til skjell. Trykket er de samme for både lavtone og høytone, men melodien i ordet er forskjellig. Vi på Østlandet legger trykket på for- men går opp på skjell.Kristiansand ligger rett ved grensen der det slår over til lavtone.

Skarre-r:

De skarrer også. Dette betyr at de ikke har tykk l i sin dialekt, for det går ikke an å ha disse to samtidig. Dette har de felles med resten av dialektene på Vestlandet.

Byen ligger også akkurat på grensen mellom e og a-infinitiv.

Lenisering:

Noe veldig lett gjenkjennelig ved denne dialekten er bruken av de bløte konsonantene. Lenisering er viktig, der bokstavene p, t og k blir byttet ut med b, d og g. derfor sier de BLØDKAGE og KJØDDKAGE i stedet for BLØTKAKE og KJØTTKAKE.

Personlig pronomen:

Personlig pronomen 1 er: e, eg, æ og æg- som de har felles med store deler av Norge. Her er de andre personlige pronomene man finner i Kristiansand: mæ, du, dæ, han, ho, sæ, vi, oss, di, sæ, dere, dereDe sier også me eller mi. Nektingsadverbet de bruker er ikkje. Eieformene de bruker er likt de vi bruker, men det er noen som skiller seg ut: hans/hanses/han sin, hosses/ho sin/(hinnårs), vår, deres, disses/di sin.